I noen år har temaet som kommer oftest i timene mine, ikke vært trolldom. Det er barndommen. Mennesker i alle aldre sier med lav stemme det samme: «Jeg vokste opp med slag» eller «hjemme snakket de stygt til meg» — altså fysisk vold eller følelsesmessige overgrep. Mange vet ikke engang lenger at det kalles overgrep — slik foregikk «oppdragelsen» i svært mange hjem. Jeg svarer deg direkte og forsiktig: Energien fra disse erfaringene er fortsatt i deg, selv om det har gått flere tiår. Det lille barnet absorberer energiene fra omgivelsene for å overleve, og det som ikke ble bearbeidet da, blir frykt i kroppen, programmer som «jeg fortjener ikke», skam og skyld.
Den gode nyheten, som jeg vil at du skal huske fra første linje: Det kan heles. Ikke over natten, men det kan det. Jeg vokste opp i et hjem der vold mellom foreldrene var daglig, så jeg vet hva jeg snakker om: Jeg har gått ned i disse områdene i årevis og henter fortsatt ut lag, og i noen år har jeg også fulgt andre — med frigjøringsarbeid, meditasjoner og konstellasjoner.
Hva overgrep i barndommen betyr — og hvorfor du ikke alltid ser dem
Følelsesmessige og fysiske overgrep har hver to ansikter, og det ene er nesten usynlig. Det første er det kjente — slagene, ydmykelsen, de stygge ordene. Det andre er det forelderen ikke gjør: Ikke ser deg, ikke hører deg, ikke svarer på følelsesmessige behov; denne forsømmelsen, som også beskrives i boken om den følelsesmessig fraværende moren jeg arbeider ut fra, kan være like ødeleggende som aktive overgrep. Utenfra ser alt bra ut, men barnet får ikke nettopp det det trenger: Kjærlighet og nærvær.
Et enkelt skille: En tung dag, et stygt ord — én gang er én gang. Overgrep er noe systematisk, dag etter dag. Mange foreldre visste ikke hvordan de kunne gjøre det bedre — ingen lærte dem å være foreldre — og å forstå det betyr ikke at det var i orden.
Og barnet absorberer også volden i hjemmet mellom foreldrene, selv om ingen har gitt barnet en ørefik. Mange av dere bærer energien fra volden i barndomshjemmet i kroppen uten å vite hvorfor dere er redde eller stivner når stemmen heves.
Virkningene av overgrep i barndommen: det som blir i deg
Programmene som «jeg fortjener ikke»
Overgrepene slutter ikke når de slutter: De installerer programmer. Dette sender jeg oftest tilbake i frigjøringsarbeidet:
- «Jeg fortjener ikke, jeg er ikke verdt noe, jeg fortjener ikke kjærlighet, jeg er ikke nok.»
- «Jeg er et problem. Jeg fortjener straff. Jeg lever hele tiden i frykt.»
- «Jeg må klare meg alene, uansett hvor mye jeg lider.»
- «Jeg får ikke si nei. Jeg får ikke forsvare meg. Jeg får ikke si hva jeg føler.»
- «Verdien min avhenger av prestasjonene mine.»
De er ikke sannheten din, de er programmer installert i frykt. Den første frigjøringen kommer når du innser at det ikke er ditt, og nekter å ta det på deg mer.
Frykten som ikke slukner
Mange av oss som har utholdt følelsesmessige overgrep eller vold, lever med en bakgrunn av vedvarende frykt, og i alvorlige tilfeller snakker vi om terror — et ord bare den som har følt den, forstår. Som barn leste jeg alt mor tenkte i ansiktet hennes, for å vite på forhånd hva som kom; derfor er mange voksne fra tunge barndommer svært sterke empater — denne empatien var en gang et overlevelsesredskap. Og langvarig frykt etterlater ofte symptomer på kompleks posttraumatisk stress — og her sier jeg uten tvil: Gå til en psykoterapeut. Det er grunnlaget.
Skammen, skylden og verdigheten
Den enkleste formuleringen: Overgrep betyr ydmykelse, skam og skyld — og angriper verdigheten. Latterliggjøring skaper skam, sammenligninger («klassevenninnen din fikk 10, du kunne gjort mer») mangel på tillit, og bebreidelser for behovene dine lærer deg ikke å be om noe mer: Verken hjelp eller kjærlighet. Et barn bygger identiteten ved å bli sett av forelderen; hvis forelderen ikke ser deg, blir du sittende med et hull i identiteten og selvtilliten.
Hva kroppen gjør med følelsene den fikk
Følelsene det ikke ble grått over da, ble i kroppen:
- Følelsesmessig spising. Vi spiser for å kvele følelsene og «jorde» oss. Jeg hadde også 30 kilo ekstra ved siden av et giftig menneske — de var beskyttelse og lindring, ikke grådighet.
- Arbeid uten stans. «Jeg fortjener ikke å leve hvis jeg ikke arbeider», «jeg fortjener ikke hvile» — klassiske programmer hos barn som ble slått; jeg har dem også.
- Perfeksjonismen. Den er ingen kvalitet, den er selvsabotasje fra traume.
- Avhengighetsatferd — alt du bruker for ikke å føle. Bak det søker du en reparasjon fra barndommen; alt er en gjentakelse av de første sju årene.
I forhold og i livet
Den som ikke ble sett som barn, blir sittende med et indre tomrom og en sult etter kjærlighet: Du kaster deg for raskt inn i forhold eller tiltrekker mennesker som bruker gaven din til å gi. Tilknytningsstilen kan være unnvikende, engstelig eller kaotisk, og mange bærer følelsen av å være «det svarte fåret». Hvis du hadde en forelder med narsissistisk atferd, gjentas mønstrene i forhold til du arbeider med dem — dette har jeg skrevet om i artikkelen om narsissisme og giftig atferd.
Og den andre siden: Tunge barndommer kommer også med gaver — du er mer følsom, mer empatisk og sterkere enn du tror. Såret var virkelig, men gavene er dine.
Hvordan en rensing med dette temaet ser ut
Når du begynner å arbeide med energien fra slag og overgrep, frigjør kroppen: Gjesping, raping, tårer, plutselig kulde og svimmelhet. Hos meg følte jeg energien fra slagene i magen; andre føler den i hodet eller over hjertet. Det er normalt: Etterpå kommer lettelsen.
To vanlige tegn: Hvis du ikke føler noe, er du noen ganger så «støpt fast» av traume at du ikke tillater deg å føle — over tid åpner kroppen seg. Og hvis du ikke husker barndommen, har psyken lukket hukommelsen for å beskytte deg; minnene vender tilbake etter hvert som du arbeider, i ditt eget tempo.
Og en regel av sunn fornuft: Hvis du har fysiske symptomer eller tilstander som ikke går over, gå til legen — energiarbeidet går hånd i hånd med omsorgen for helsen, ikke i stedet for den.
Jeg velger PDF-veiledningen med frigjøringsarbeid om slag og overgrep →
Hvordan helingen begynner: veien jeg bruker
1. Gå også til en psykoterapeut
Det er trinnet jeg setter først, fordi jeg også gjorde det selv. Frigjøringsarbeidet renser energien, men det finnes områder du ikke går til alene — og terapeuten holder deg og skyver på nettopp når du ikke vil gå inn i det rommet mer. Barndomstraumer, særlig med posttraumatisk stress, bearbeides i psykoterapi, og de tyngste sårene bare individuelt med en fagperson. For meg selv kombinerte jeg: Terapi og frigjøringsarbeid.
2. Frigjøringsarbeidet på salt
Rensingen på salt er langt sterkere enn setninger bare sagt inni deg. Du trenger én kilo grovt salt på gulvet, som du har de bare føttene på. Ha et teppe ved siden av deg: Når traumene går ut, er det kaldt. Lukk øynene og la energien strømme:
«Jeg setter intensjonen om å rense meg selv. Jeg ber om at all energien fra slag kommer ut av meg.»
Si setningene høyt og skyv energien ut — det handler ikke bare om ordet, det er det du føler i kroppen og lar gå. Hvis en setning er for tung for deg, ikke press den: Ett lag går nå, et annet neste gang.
3. Du sender tilbake det som ikke er ditt
Grunnformelen jeg bruker i frigjøringsarbeidet med slag, er:
«Jeg sender overbevisningen om at [jeg ikke fortjener / jeg må tie for å beholde kjærligheten / jeg ikke får si nei — det du føler] tilbake til kilden og programmerer energifeltet mitt til ikke å godta noe slikt mer.»
Noen setninger for dette temaet som du tilpasser situasjonen din:
- «Kjære mor / kjære far, jeg gir deg tilbake all energien fra slag som jeg absorberte.»
- «Kjære foreldre, jeg lar konfliktene deres bli hos dere. Jeg står ikke mellom dere lenger.»
- «Jeg opphever alle slagene jeg fikk i barndommen og skriver om opptaket.»
Hvis foreldrene dine ikke lever lenger, fungerer frigjøringsarbeidet likevel: Energien er i deg. Og av erfaring: Der kjærlighet fantes, går rensingen lettere; det vanskeligste å reparere er kalde overgrep uten kjærlighet.
4. Det indre barnet
Lukk øynene og gå i fantasien til barnet du var. Hvis det fører deg til et tungt øyeblikk, ta barnet bort derfra og si: «Det er over.» Underbevisstheten vet ikke alltid at det er over — derfor gjør vi frigjøringsarbeidet. Ta så barnet i armene hvis det lar deg:
«Du er ikke alene. Jeg er her med deg. Fra nå av lærer jeg ikke å bli slått mer. Frem til nå bar du, men fra nå av bærer jeg. Jeg er både mor og far for deg.»
La deretter alt barnet føler, komme ut av kroppen. Dere er et lag — og når du utvikler dette forholdet, begynner det indre tomrommet å forsvinne. Øvelser trinn for trinn finner du i artikkelen om heling av det indre barnet, og noen ting kommer lettere frem gjennom tegning — jeg arbeider mye med nevrografikk.
5. Sjelsfragmentene
I svært tunge øyeblikk «deler» barnets psyke seg for å overleve — derfor så noen barndommen som utenfra seg selv. Alle disse sjelsfragmentene kan hentes tilbake, daglig og enkelt:
«Jeg ber om at alle sjelsfragmentene som gikk tapt under slagene, kommer tilbake til meg her i hjertet.»
Det betyr ikke noe hvor lenge du arbeider av gangen: Det viktige er litt hver dag — slik beveger energien seg.
6. Tilgivelsen — først etter rensingen
I åndeligheten sirkulerer en idé som gjør skade: «Tilgi, så er det ferdig.» Tilgivelse gjort for tidlig, før bearbeiding og rensing, er som å strø melis over et urenset sår og late som om det er sjokolade. Først får du energien ut av kroppen lagvis. Først deretter kommer tilgivelsen av seg selv fra et rent sted. To ting om ekte tilgivelse:
- Tilgivelsen begynner med deg. Den første freden inngår du med sjelen din — for at den ble født i den familien og opplevde det den opplevde. Tilgi barnet som trodde det var barnets skyld.
- Å tilgi betyr ikke å rettferdiggjøre. Du kan tilgi og samtidig beholde grensene eller avstanden til noen som fortsatt skader deg. Når jeg tier for å beholde kjærligheten, svikter jeg meg selv.
Jeg arbeider også med sjelskontraktene: «Mor, vi hadde en kontrakt — du skulle såre meg slik at jeg lærte å velge meg selv. Jeg opphever kontrakten.» Så ber jeg om gavene fra disse erfaringene: Styrken, empatien, motet. Hvis du trenger støtte, har jeg skrevet en bønn om tilgivelse og frigjøring, og sårene fra slekten arbeides fint med i familiekonstellasjoner — jeg forbereder en artikkel om hva familiekonstellasjoner er, og hvordan de fungerer.
Og for dere som er foreldre nå: Du trenger ikke være perfekt, men god nok.
Jeg begynner videokurset Heling av det indre barnet →
Materialet mitt om dette temaet
Alt frigjøringsarbeidet med slag, vold og fysiske overgrep har jeg samlet i PDF-veiledningen med frigjøringsarbeid om slag. Det finnes også frigjøringsarbeidet for heling av det indre barnet, og alt jeg har om frigjøring, finner du i samlingen med frigjøringsarbeid.
Vanlige spørsmål om overgrep i barndommen
Kan man heles etter overgrep?
Ja. Jeg bagatelliserer ikke såret, men har sett for mye heling til at du skal tro noe annet. Helingen er langvarig arbeid — psykoterapi, frigjøring lagvis, kjærlighet til det indre barnet — og det indre tomrommet forsvinner. Jeg sier det av egen erfaring: Ikke på én dag, men det forsvinner.
Foreldrene mine lever ikke lenger. Gir det fortsatt mening å arbeide?
Ja. Energien er i deg: Setningene rettet til foreldrene fungerer også etter at de er borte, og sjelene deres finnes fortsatt.
Jeg husker nesten ingenting fra barndommen. Hvorfor?
Ofte er blokkert hukommelse nettopp et tegn på traume: Psyken lukket døren for å beskytte deg. Etter hvert som du arbeider med deg selv, vender minnene tilbake — bare så mye som du kan bære av gangen.
Må jeg tilgi foreldrene mine for å heles?
Tilgivelse hjelper helingen, men kommer ved slutten av rensingen, ikke i begynnelsen: Tvunget frem tidlig er den bare et fint lag over et åpent sår. Først får du ut energien, så tilgir du — og tilgivelse betyr ikke å si at det var i orden eller å bli der du blir såret.
Hvorfor skal jeg gå til psykoterapeut hvis jeg også gjør frigjøringsarbeid?
Fordi de arbeider sammen: Frigjøringsarbeidet renser energifeltet, psykoterapien holder deg i hånden i områder du ikke ville gå inn i alene — og en tung barndom har mange slike områder. Jeg har for meg selv kombinert dem i årevis.
Hvis du har kommet helt hit, er en del av deg allerede på vei. Vær mild mot den. Du har ingen skyld i det som skjedde i barndommen — og du har all kraften til heling. Arbeid litt hver dag og omgi deg med gode mennesker: Løsningen som alltid fungerer, forblir kjærligheten — å elske deg selv og ha tillit til Gud. Et kyss fra meg, og jeg venter på deg i direktesendingene.
Barndomstraumer: hvordan du søker støtte i nåtiden
Når du søker informasjon om barndomstraumer, prøver du kanskje å forstå erfaringer som fortsatt tynger deg. En artikkel kan ikke fastslå om du har en lidelse, og heller ikke forklare hele livet gjennom én hendelse. Du kan begynne med de nåværende vanskelighetene og støtten du trenger nå.
Historien din fortjener en omsorgsfull ramme
Du trenger ikke bevise at fortiden var tung nok til å be om hjelp. Du kan snakke med en psykolog, psykoterapeut eller lege om det du opplever, i det tempoet som er mulig for deg.
Det som er verdt å notere før en samtale
Skriv hva som plager deg nå, når det oppstår, og hvilken virkning det har på søvnen, forholdene eller aktivitetene dine. Du kan også skrive det som hjelper deg. Du trenger ikke rekonstruere alle minnene før du begynner en samtale med en fagperson.
NHS beskriver behandlinger for posttraumatisk stress, blant annet traumefokuserte terapier og EMDR, som del av en plan fastsatt med fagpersoner. Valg av behandling krever en vurdering; en åndelig praksis eller et ritual erstatter ikke denne prosessen.
Behold retten til å stoppe en øvelse
Hvis du velger en dagbok om det indre barnet, begynn med et spørsmål om nåtiden: «Hva ville gjøre dagen i dag mer utholdelig?» Du kan svare uten å beskrive de vanskelige hendelsene. Stopp øvelsen hvis den overvelder deg, og søk støtte.
Ikke press frem gjenhenting av minner, og ikke gjør bildene som oppstår i en øvelse, til historiske bevis. En god ramme lar deg si «ikke nå». Målet er å ha mer støtte og flere muligheter i dagens liv, uten press om rask heling.
Vanlig spørsmål
Må jeg huske alt for å be om hjelp? Nei. Du kan begynne med dine nåværende vanskeligheter og behov.
Fortsett med en ressurs som passer temaet ditt
Hvis du vil fortsette refleksjonen med materialet fra Adevăr și Lecuire, se Heling av det indre barnet – Frigjøring og dyp utløsning (PDF). Les beskrivelsen og hva som er inkludert før kjøpet, og velg så et øyeblikk der du kan bruke materialet i ditt eget tempo.
Utforsk også det tilgjengelige materialet og artiklene fra Adevăr și Lecuire.
Kilder
- Verdens helseorganisasjon — „Child maltreatment”
Ofte stilte spørsmål: overgrep i barndommen
Kan man helbrede etter overgrep?
Ja. Jeg bagatelliserer ikke såret, men jeg har sett for mange helbredelser til at du bør tro noe annet. Helbredelsen er langsiktig arbeid — psykoterapi, frigjøringer lag for lag, kjærlighet til det indre barnet — og det indre tomrommet forsvinner. Det sier jeg av egen erfaring: ikke på én dag, men det forsvinner.
Foreldrene mine er ikke lenger i live. Er det noen vits i å arbeide?
Ja. Energien er i deg: setningene rettet mot foreldrene virker også etter at de er gått bort, og sjelene deres fortsetter å eksistere.
Jeg husker nesten ingenting fra barndommen. Hvorfor?
Ofte er nettopp blokkert hukommelse et tegn på traume: psyket lukket døren for å beskytte deg. Etter hvert som du arbeider med deg selv, kommer minnene tilbake — bare så mye du kan bære om gangen.
Må jeg tilgi foreldrene mine for å bli helbredet?
Tilgivelsen hjelper helbredelsen, men den kommer på slutten av rensingen, ikke i begynnelsen: fremtvinges for tidlig, er den bare et pent lag over et åpent sår. Ta først ut energien, tilgi deretter — og tilgivelse betyr ikke å si at det var greit, heller ikke å bli der det gjør vondt.
Hvorfor skal jeg gå til psykoterapeut hvis jeg også gjør frigjøringer?
Fordi de arbeider sammen: frigjøringene renser energifeltet, psykoterapien holder deg i hånden i sonene du ikke ville gå inn i alene — og en tung barndom har mange slike soner. Jeg har selv kombinert dem i årevis.
Hvis du er kommet helt hit, er en del av deg allerede på vei. Vær mild med den. Du har ingen skyld for det som skjedde i barndommen din — og du har all kraften til helbredelse. Arbeid hver dag, litt om gangen, og omgi deg med gode mennesker: løsningen som alltid virker, er fortsatt kjærligheten — å elske deg selv og å stole på Gud. Klem, og jeg møter deg på live.
