«Jeg klarer ikke å gå ned i vekt.» Det er en av setningene jeg hører aller oftest. Temaet har dukket opp i feltet flere ganger, og i løpet av én enkelt uke kom flere personer til meg med det samme temaet. Når det skjer, tar jeg det som en veiledning: Her er det noe å jobbe med. Så jeg laget en hel livesending om emosjonell spising og om hva som egentlig ligger bak de ekstra kiloene.
Det jeg har sett til nå, i alle oppstillingene, er dette: Generelt spiser vi for mye for å skjule følelsene våre. Kiloene er som oftest et symptom på noe annet. Og det nytter ikke å plage deg selv med den ene kuren etter den andre hvis du spiser på grunn av stress eller nervøsitet: Problemet må løses, og problemet er ikke maten.
Før vi går videre, en viktig ting: Vekten har også medisinske årsaker — skjoldbruskkjertelen, hormonelle ubalanser, enkelte medisiner, graviditet, andre sykdommer. Hvis du plutselig har gått opp i vekt uten å kunne forklare hvorfor, eller ikke går ned uansett hva du gjør, gå først til legen og til en ernæringsfysiolog. Og hvis spisingen kommer ut av kontroll, hvis du går på drastiske dietter, sulter deg selv eller fremkaller oppkast, snakk med en lege eller en psykolog: Der trengs det profesjonell hjelp. Det jeg forteller deg her, er den emosjonelle og energetiske siden, ikke en slankeplan og ikke medisinske råd.
Min historie: 30 kilo for mye i et giftig forhold
Jeg har fortalt dere det før: Da jeg var i det giftige forholdet med narsissisten, hadde jeg 30 kilo for mye. Fra 55 kg hadde jeg kommet opp i 85, og når man er lav, synes det med en gang. Jeg brukte størrelse 36–38 og hadde endt på 48; jeg hadde endt opp med å gå i mammas klær. Jeg kjente ikke meg selv igjen.
Jeg spiste mer, jobbet nonstop, under stress. Og fremfor alt var jeg ikke meg selv: I et giftig forhold gir verken den andre deg plass, eller er du på et sted der du kan være deg selv. Mennesker som lever i forhold med narsissister, går veldig ofte opp i vekt. Hvis du kjenner deg igjen her, har jeg skrevet om tegnene på narsissisme og frigjøring fra den.
Kiloene forsvant hos meg uten noen spesiell kur, da jeg endret måten jeg var på. Jeg jobbet ikke lenger hodeløst, og jeg begynte å prioritere meg selv. Jeg meldte meg på yoga, og om morgenen, etter å ha levert jentene på skolen, kjøpte jeg meg en kaffe og gikk en halvtime i parken. Jeg begynte dagen på en helt annen måte. Jeg sier ikke at det blir din erfaring — hver har sin egen vei —, men hos meg endret øyeblikket da jeg satte meg selv først, også kroppen.
Jeg tar bilder av meg selv av og til for å se hvordan jeg ser ut. For meg er det et varselsignal når jeg går opp i vekt: Det betyr at jeg ikke har det bra i forholdet jeg er i, eller med noe annet i livet mitt. Da spør jeg meg selv: Hva er det jeg ikke er fornøyd med?
Hvorfor du ikke går ned i vekt: Kiloene er symptomet, ikke kilden
Jeg gir ikke generelle råd, for hos hvert menneske ligger det noe annet bak: mamma, livet, kjedsomheten, ensomheten. Noen ganger må jeg gå inn i fire-fem energier etter hverandre for å komme til bunns i det.
Jeg sier alltid at elva renses ved kilden, ikke ved deltaet. Hvis du vil flytte Donau, flytter du den der den springer ut, ikke der den er bred. Det samme med kiloene: Hvis du bare kutter virkningen, blir årsaken værende og bringer dem tilbake.
Hva som kom fram i oppstillingene: de emosjonelle årsakene til de ekstra kiloene
Under livesendingen spurte folk: «Cristina, kan du stille opp hva som ligger bak de ekstra kiloene mine?» Her er det som kom fram, kort fortalt (uten navn og uten personlige detaljer):
Stress og «jeg er ikke fornøyd»
En deltaker hadde gått opp rundt 8 kg på fem måneder, i en periode med flytting, stress på jobben og tretthet. Energien sa veldig tydelig: «Jeg er ikke fornøyd. Jeg er sliten. La meg være i fred.» Og for å balansere det hun ikke var fornøyd med, spiste hun — noe salt, ikke søtt. Budskapet til henne: å endre det hun ikke er fornøyd med, og å hevde seg selv. Og når hun får lyst til å spise, å spørre seg selv: «Er jeg sulten, eller er det noe jeg ikke er fornøyd med?»
Jeg innrømmer at også jeg noen ganger spiser for å kompensere for stress. Løsningen er å sette deg ned og løse situasjonen, ikke sulten.
Ensomhet og mangel på kjærlighet
En annen deltaker hadde mistet moren sin i tenårene, og etter et brudd hadde hun gått opp mange kilo. Hun kjente selv at hun kompenserte for mangelen på kjærlighet med noe søtt, også om natten når hun våknet. I oppstillingen kom det fram: «Jeg er alene.» Og da er du ikke lenger alene — det er deg og maten. Det var også noe mer: På jobben svelget hun ordene sine og holdt seg tilbake, og hjemme spiste hun. Når du holder alt inne, blir maten ventilen.
Jeg stilte også opp kroppen hennes og dens behov, og kroppen sa: «Jeg trenger venner. Jeg vil ut på byen, tykk eller ikke. Jeg vil ikke sitte inne.» Kroppen ville ha bevegelse, mennesker, liv. Når ting er så knyttet til tap og forlatthet, trengs det et dypere arbeid, i en individuell økt — og der sorgen eller ensomheten tynger tungt, en psykolog eller psykoterapeut.
Kjedsomhet: sulten som kommer fra hodet
En dame sa at når hun er opptatt, er hun ikke sulten i det hele tatt, men når hun har fri, på ferie, får hun lyst til å spise. Energien sa: «Jeg kjeder meg. Jeg vil ha noe nytt i livet mitt, noe som overrasker meg.» Og kroppen hennes ville ha «litt moro, altså! Bevege meg, gå rundt, ta en tur i karusellen.»
Dette er sulten fra hodet, ikke fra magen. Øvelsen er å bytte ut én vane med en annen: Når den tanken kommer, gå og gjør noe du liker. Og prioriter deg selv — du er også bedre for familien når du selv har det bra.
Kvinneligheten du ikke tør å leve ut
Hos en deltaker kom det fram noe knyttet til kvinnelighet: «Jeg tør ikke. Hva vil andre si?» I emosjonell alder var hennes kvinnelige side et sted rundt 12 år. Budskapet var å gi seg selv rom til å være kvinne, å gå ut av komfortsonen, å kle seg enda penere uten å bry seg om hva andre sier. Og å se på hvordan moren var som kvinne, hvordan de andre kvinnene rundt henne var — kanskje kan hun også lære av andre kvinner, ikke bare være trofast mot morens modell.
Hver av oss har både en tykk kvinne og en slank kvinne i oss — og vi kan stille dem opp. Hvis du hele livet har vært overvektig, har den delen som spiser, dominert, og kvinnen som står for seg selv, har ennå ikke kommet til syne. Og denne indre alderen har ingenting med den i passet å gjøre: Du kan være 60 år og være en liten jente inni hodet. Det skjer også hos menn. Det går an å jobbe med.
Identiteten etter graviditeten og «byrden»
En annen deltaker hadde gått mye opp under en graviditet for mange år siden, og siden har hun stadig gått ned og opp igjen. To ting kom fram: behovet for å ta plass — «det er som om jeg ikke finnes» — og, på spørsmålet om hva barna og graviditeten betyr for henne, ordet «byrde», et tyngre liv. En graviditet endrer en kvinnes identitet; man må se på hvem man var før, og hvem man er etter. Her er det flere aspekter å jobbe med: deg overfor barna, moren din overfor deg, plassen din. (For alt som har med vekt under og etter graviditet å gjøre, er legen fortsatt det første steget.)
Knyttet til dette: rollen som kvinne og rollen som mor. Jeg kjenner flere Cristinaer: Cristina i joggedress hjemme, som småspiser det hun finner; Cristina husmoren, som lager mat hele dagen — og selvfølgelig spiser du hvis du står ved grytene hele dagen; og Cristina forretningskvinnen, som går ut, sminker seg, kler seg pent og ikke bryr seg om mat i det hele tatt. Vi har dem alle. Det trengs en balanse mellom dem.
Skyldfølelsen over å spise og den indre kritikeren
En av oppstillingene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var med en deltaker som hadde gått ned og opp i vekt i åtte år, i en endeløs jojo. Jeg spurte hva kiloene hadde å si henne. Og de svarte, rasende: «Slutt å plage oss! Vi har fått nok, og vi kommer faktisk ikke til å forsvinne.»
Det var to deler i krangel: én som ville gå ned i vekt, og én som ville spise og nyte livet «uten skyld, uten dømming». Delen som ville gå ned i vekt, mishandlet den andre med «du må, du må, du må». Jeg kjente mye hardhet fra henne mot henne selv. Og da jeg spurte henne hvordan hun har det etter at hun har spist: «Skyldig.»
Dette er nøkkelen: Du spiser og heller emosjonell gift oppå. Når du først har spist, nyt maten. På tirsdager tar jeg med barna mine i teateret, og ved siden av teateret ligger den beste kebaben — og tirsdag kveld spiser jeg kebab så det holder. Det betyr ikke at jeg lar alt skure. Det betyr at den skyldfølelsen ikke finnes. Hvis du kommer til hvert måltid med kritikeren i hælene, ødelegger du gleden ved å leve.
Hvor kommer kritikeren fra? Hos henne fra barndommen: Hun hadde vært en litt lubben liten jente, og moren og bestemoren sa stadig at hun spiste for mye. Hun internaliserte den stemmen og fortsatte den selv. Jeg har også opplevd det: Mamma behandlet meg hele livet som om jeg var tykk. Men problemet var ikke at jeg var matglad; problemet var følelsene, måten et barn takler et vanskelig miljø på. I dag er du voksen og kan gjøre det annerledes. Hvis dette såret forfølger deg, gir jeg deg guiden min til heling av det indre barnet, med øvelser og frigjøring og den komplette frigjøringen fra mor.
Hele poenget med det indre arbeidet er fred med delene i deg. Når sjelen, sinnet og hjertet er på linje, kommer du lettere gjennom hva som helst. Hvis det er krangel inni deg, tapper den krangelen deg for energi — i årevis var jeg sliten hele tiden, uansett hvor mye jeg sov.
Jeg vil ha frigjøringen for det indre barnet + Mix Indre Barn →
Selvfølelsen kommer ikke fra vekta
Den siste personen under livesendingen hadde gått ned i vekt og ble nå lammet av frykten for å gå opp igjen; hun spiste veldig lite og så på maten som en fare. Å gå opp i vekt betydde for henne «lavt selvbilde, det er vanskelig for meg å kle meg, å gå ut, å være sammen med meg selv».
Jeg sa til henne det jeg også sier til deg: Selvfølelsen kommer ikke av at du er slank eller tykk. Den kommer av et «jeg elsker meg selv». Det er sant at dagens samfunn legger stor vekt på utseende, og at overvektige mennesker blir diskriminert — jeg har også vært tykk, jeg vet hva det vil si å ikke finne klær. Men hvis du legger verdien din i speilet, er det ikke varig, og det fyller deg ikke.
Hos henne kom det fram noe mer: I barndommen var regelen at ingen fikk gå fra bordet før de hadde spist opp alt. Slik hadde mat blitt det samme som plikt. Foreldrene trodde de gjorde det rette, men hvis du gjør dette med barna dine, tenk deg om to ganger. (Sterk frykt for mat og streng begrensning er også grunner til å be om råd fra en lege eller psykolog.)
Så slutt å kritisere deg selv. Dagens standarder er urealistiske, og jeg synes det er veldig bra at det finnes kvinner som står for seg selv slik de er. Hos meg betydde også dette noe: Da jeg kledde meg stadig mer løst, mistet jeg bevisstheten om kroppen min. Klær i din størrelse, verken for løse eller for trange — det er en sinnstilstand. Du spiser for å leve, du lever ikke for å spise.
Sulten i slekten
Det finnes enda et lag som få tenker på: sulten som de før oss har tålt. Forfedrene våre har gått gjennom perioder med hungersnød, krig, år med mangel. Slike ting blir værende i slekten. Da jeg jobbet med min egen, var den sultenergien veldig, veldig sterk. Sult er en tung energi.
Hvis det eneste som roer deg, er et kjøleskap som «bugner» av mat, hvis du alltid lager mat i den store gryta som om hungersnøden kommer i morgen, eller hvis du handler tvangsmessig, er det verdt å se på det uten dømming — verken av deg selv eller av foreldrene og besteforeldrene dine. For dem som kjenner at roten ligger her, har jeg samlet frigjøringen i en egen PDF, og for resten av arven fra familien finnes frigjøringen fra slektens karma.
Jeg vil ha frigjøringen for Sult & Mangel (PDF) →
Spørsmål du kan stille deg selv før du spiser
Jeg gir deg ikke en diett. Jeg gir deg spørsmålene som kom fram under livesendingen, og som jeg også bruker selv:
- Er jeg sulten, eller hvilken følelse prøver jeg å begrave? Det sa psykologen min til meg, og det er det første spørsmålet. Når jeg var forelsket, var jeg ikke sulten i det hele tatt.
- Søtt eller salt? Også fra ham lærte jeg at jo mer det drar mot det søte, desto mer emosjonelt er det. Hva skjuler søtsuget? Kanskje ønsket om å gjøre livet søtere, kanskje noe annet — det er forskjellig for hver enkelt.
- Hva er jeg ikke fornøyd med akkurat nå? Stress, tretthet, et ord jeg svelget på jobben?
- Kjeder jeg meg? Hvis ja, hvilken aktivitet som jeg liker, kan jeg gjøre i stedet?
- Hva vil kroppen min egentlig? Bevegelse, mennesker, lek, hvile, natur? Når du er mer forankret i naturen, er du mindre sulten på fyllmat.
- Hvem sitt «må» er dette? Ditt, mammas, bestemors?
- Hvis jeg spiser, kan jeg spise uten skyldfølelse?
Ikke tving fram svarene. La dem komme. Hvis du kjenner at det er mer enn dette, kan vi jobbe sammen, i dybden, i en individuell økt.
Jeg vil ha en individuell økt med Cristina →
For hvordan du kan jobbe med følelsene dine hver dag, les også artikkelen om håndtering av følelser med EFT og følelsenes alkymi.
Se hele livesendingen
Alle oppstillingene ovenfor finner du i livesendingen:
Ofte stilte spørsmål om emosjonell spising
Hva er emosjonell spising?
Det er når du spiser, ikke fordi du er sulten, men for å dekke over en følelse: stress, ensomhet, kjedsomhet, svelget sinne, tristhet. Maten blir en ventil eller et selskap. Ut fra det jeg har sett, er kiloene som kommer på denne måten, et symptom på noe annet.
Hvorfor går jeg ikke ned i vekt, selv om jeg går på kur?
Hvis det ligger en uløst følelse bak, treffer kuren bare virkningen. Det er også jojo-effekten, når en del av deg vil gå ned i vekt og en annen gjør opprør. Men før noe annet, sjekk de medisinske årsakene hos legen og ernæringsfysiologen: Skjoldbruskkjertelen, hormonene og enkelte medisiner kan påvirke vekten.
Hvordan vet jeg om det er ekte eller emosjonell sult?
Spør deg selv før du spiser: «Er jeg sulten, eller hvilken følelse prøver jeg å begrave?» Sult av kjedsomhet kommer fra hodet, ikke fra magen — hvis du stopper litt opp og tenker deg om, går den ofte over.
Hva gjør jeg med skyldfølelsen etter at jeg har spist?
Når du først har spist, nyt maten. Skyldfølelsen er som gift som helles oppå. Ofte er det en forelders kritiske stemme, internalisert i barndommen. Slutt fred med delene i deg, og hvis skyldfølelsen er overveldende eller spisingen kommer ut av kontroll, snakk med en lege eller en psykolog.
Hjelper frigjøringen meg å gå ned i vekt?
Jeg lover ingen at kiloene forsvinner. Frigjøringen og oppstillingene hjelper deg å se hva som ligger bak spisingen — følelsen, såret, programmet fra slekten — og å jobbe der. Hva som skjer med kroppen etterpå, er hver enkelts vei, sammen med legen om nødvendig.
Vær mild med deg selv. Kroppen din er ikke fienden din — den viser deg hvor det gjør vondt. Klem, og jeg venter på deg på neste livesending.
