Programmet «Redderen» – eller, som du oftere vil se det omtalt, redderkomplekset – er et av de mest giftige programmene vi har. Vi bærer det bevisst, men aller mest ubevisst – og derfor er det vanskelig å fange: Du tror du hjelper, og merker ikke at du har lagt ditt eget liv til side.
Det hele starter som regel hjemme. Barnet har en betingelsesløs kjærlighet til foreldrene og prøver å redde mamma og pappa. Ut fra dette velger det partnere som ikke passer for det, og tar feil beslutninger i livet. Ut fra det jeg har sett hos menneskene jeg har jobbet med, er det første steget også det vanskeligste: å slutte å sette deg selv i rollen som mammas og pappas redder. Heller ikke jeg har på en stund prøvd å redde foreldrene mine, i hvert fall ikke bevisst. Men det kommer opp lag, og lag, og lag.
Jeg kjente i feltet at temaet var modent, og holdt en live med mini-øvelser i familieoppstilling, der jeg representerte redderen i deltakerne. Nedenfor forteller jeg deg hva som kom frem, og hvordan du bringer deg selv tilbake i balanse.
Hva er redderkomplekset
Redderen er mennesket som alltid setter seg selv sist for å hjelpe andre ut av problemene deres. Det ser ut som generøsitet, men det er et program som går i bakgrunnen og koster deg enormt.
For å manifestere livet ditt må du først og fremst være til stede i ditt eget liv. Men hvis du løper rundt og redder andre, er det ingen hjemme. Faktisk vil vi ofte redde andre fordi vi egentlig vil redde oss selv.
I psykologien dukker redderen opp som en av de tre rollene i den såkalte dramatrekanten (Karpmans trekant), sammen med offeret og overgriperen. Om hvordan egoet holder oss fast i denne trekanten, har jeg skrevet i artikkelen om hva egoet er, og hvordan du løser det opp i kjærlighet.
Slik jobbet vi i liven: mini-oppstillingsøvelsen
Øvelsen er enkel. Deltakeren ber meg: «Cristina, kan du representere redderen i meg?» Jeg går inn i representasjonen og sier hva jeg kjenner. Når redderen ikke vil vise seg, endrer vi spørsmålet: «Cristina, kan du representere en ubevisst manifestasjon av redderen i meg?» Deretter kan vi også be om den delen som hjelper: «Kan du representere den delen av meg som kunne hjulpet meg ut av dette?»
Feltet vet som regel bedre enn oss hva som trenger å bli sett. Men ikke ta en representasjon som absolutt sannhet: Hvis den ikke treffer deg, ikke godta den uten videre, men la den sette i gang tankene dine.
Slik ser redderen i oss ut: tegnene fra representasjonene
Hos mange ville ikke redderen vise seg i det hele tatt – et tegn på at programmet ikke er bearbeidet og ligger dypt i det ubevisste. Der den kom frem, hadde den flere former.
1. «Jeg gjør alt i forhold» og selvsabotasje
Hos en deltaker var den ubevisste manifestasjonen: «Jeg gjør alt i forhold. Fordi jeg så gjerne vil at det skal gå bra, saboterer jeg meg selv.» Dette er svært vanlig: Redderen går som regel gjennom en selvsabotasje. Du gjentar feilen, retter den, gjentar den igjen: Det er den opptråkkede nevrale stien.
Når hun spurte seg selv «hvilket behov hadde jeg?», var svaret alltid det samme – kjærlighet – og det førte tilbake til barnet, til kjærligheten hun ikke fikk fra mamma og pappa. Ubevisst elsker du i forholdet den andre mer enn deg selv.
Det jeg sa til henne, sier jeg også til deg: Ta det fra motsatt ende, ta det med kjærlighet. Gjør det til en prioritet å elske deg selv. Jeg vet at det har mange nivåer, særlig hvis du har hatt narsissistiske foreldre. Hvis du kjenner deg igjen her, har jeg samlet den komplette frigjøringen fra selvsabotasje i sju bind.
2. Å forlate seg selv
Hos en annen deltaker ble jeg veldig kald i representasjonen. Jeg ville bli holdt rundt. Redderen hennes sa: «Jeg forlater meg selv, fordi jeg føler meg forlatt.»
Fellen: Du forlater deg selv for at de andre ikke skal forlate deg. Men det er akkurat dit de også ender.
Da jeg ba om den delen som kan få henne ut av det, kom den glade delen hennes frem, den med smilet. Hun hadde begravd den et sted langt borte. Det er arbeidet: Let etter den delen av deg og smil, litt hver dag. I begynnelsen svir det.
3. Når du tar på deg alt som tilhører andre
En deltaker kjente i representasjonen at hun hadde tatt på seg alles byrder. Hun var på vei ut av et kapittel i livet og visste ennå ikke hvordan hun skulle begynne på det neste.
Det jeg sa til henne: Først og fremst trenger hun energetiske renselser og å slutte å ta på seg det som ikke er hennes. Delen som hjalp henne ut, var den maskuline kraften i henne: Jeg velger meg, jeg går, jeg handler. Overgangsperioder tar tid; ikke tygg for mye på dem i hodet. Alle har sine styrker: Hos én er det smilet, hos en annen handlingen.
4. Frysningen: når du ikke kjenner noe lenger
Hos en annen deltaker viste redderen seg som frysning. Ikke taushet, ikke «jeg svelger og sier ingenting», men en total tomhet: ingen tanker, ingen følelser. Flykt, kamp eller frys – her var det frysningen, som en dissosiasjon.
Dissosiasjon er traume på sitt sterkeste. Når du ikke kjenner noe, er du som en halvrobot: Du går fjernstyrt gjennom livet, ingenting påvirker deg, men levende er du heller ikke. Det er verre å ikke kjenne noe enn å gråte hele dagen: Det betyr at hjertet er lukket. Det første steget er å begynne å kjenne igjen.
Legg merke til øyeblikkene der du fryser. Hvis du kjenner deg igjen her, jobb også med en psykolog eller psykoterapeut – dissosiasjon og traumer trenger profesjonell støtte.
5. People pleasing: «jeg sliter meg ut for andre»
Dette er den klassiske formen. En deltakers redder sa: «Jeg sliter meg ut for andre. Hva kan jeg by dere på? Hva kan jeg hjelpe med?» Hun gikk høflighetens vei, men under lå det en tigging etter oppmerksomhet, etter ros, etter kjærlighet.
Spørsmålet som åpner alt: Hvem bekreftet deg ikke da du var liten?
Det er et svært utbredt program, fordi samfunnet verdsetter det. Men det koster deg: Du sliter deg i stykker for å få kjærlighet fra andre, når det energetisk er mye billigere å gi deg den direkte selv.
Neste gang du gjør noe godt, spør deg selv: Hvem gjør jeg det egentlig for, og hvilket behov ligger bak? Ofte gjør vi godt for å bli rost, for å bli sett, for å bli kysset – ikke for det godes skyld. Dette er ubevisste mekanismer av people pleasing. Delen om å si «nei» har jeg jobbet med for seg, i artikkelen om sunne grenser, og hvordan du sier «nei» uten skyld.
Jeg vil ha den komplette frigjøringen på mamma og pappa →
6. «Snilla»: identiteten bygget på gode gjerninger
Den siste representasjonen den kvelden: «Jeg er en snill en. Jeg gjør gode gjerninger og har bygget identiteten min rundt dem.»
Det er ikke noe problem å gjøre godt. Men gjør det fra et fullt glass, ikke fra et tomt. Hvis du gir og blir stående med et tomt glass, har du gjort den andre personen til din Gud. Rekkefølgen er en annen: Gud, deg, deretter de andre.
Det er sant at for å få, må du gi. I livene mine gir jeg av tiden min, dere gir også, og slik vokser feltet – et «open source»-felt. Men når du gir fra et tomt glass, ødelegger du deg selv; mennesker med redderprogram er energimessig helt nede nettopp derfor. Og å prioritere deg selv betyr ikke at du slutter å gjøre godt.
Slik ser et menneske ut som ikke er i redderen
Det var også mennesker i liven der redderen rett og slett ikke fantes. «Jeg redder ingen. Jeg velger meg selv.» Hos en deltaker kjente jeg en veldig god balanse: mye kjærlighet og livserfaring, hun forstår mennesker, men kaster seg ikke ut i å redde dem. Til dere som ikke kan forestille dere livet uten å redde andre: Det går an å leve annerledes også.
Hvert menneske er voksent. Du kan observere uten å hoppe inn. De som spiller offer, tigger av andre – du har ingen grunn til å gå inn i redderen.
Pass også på den andre ytterligheten
Egoisme er heller ikke bra. Hvis du går over i «først meg, og de andre får klare seg selv», kommer det før eller siden tilbake til deg, fordi de gode menneskene trekker seg unna. Noen ganger ender den som har reddet alle, opp med å tråkke over andre – det er fortsatt traume. Enten er du til høyre, eller til venstre. Poenget er å være i midten. Og forakt for redderen er heller ikke balanse – det er den motsatte energien.
Slik kommer du ut av redderprogrammet
Ut fra det som kom frem i liven:
- Observer deg selv. Når du gjør noe for en annen, spør deg selv: Hvem gjør jeg dette for, og hvilket behov ligger bak?
- Gå ned til barnet. Som oftest er behovet kjærlighet, og mangelen på den kommer fra mamma og pappa. Der er roten.
- Gjør det til en prioritet å elske deg selv. Ta kjærligheten din direkte fra deg selv, ikke gjennom det du gjør for andre.
- Slutt å forlate deg selv for ikke å bli forlatt. Let etter den delen av deg som hjelper deg – smilet, gleden, kraften til å handle – og få den frem i lyset.
- Slutt å ta på deg det som ikke er ditt. Gjør energetiske renselser.
- Gi fra et fullt glass. Respekter rekkefølgen: Gud, deg, barna dine, de andre. Ikke gjør noen til din Gud, ikke engang barna dine.
- Vær tålmodig med deg selv. Den gamle veien er opptråkket. Du gjentar til du lærer det, litt hver dag.
En live hjelper deg å stille deg selv spørsmål og viser deg eksempler, men den erstatter verken individuelt arbeid eller legen. Hvis du går gjennom depresjon eller panikkanfall, gå til lege, psykiater eller psykoterapeut. For dypere arbeid med foreldrelinjen, også med representasjoner, kan du komme til en individuell sesjon eller i den ukentlige gruppen.
Jeg vil bli med i den ukentlige gruppen med oppstillinger og frigjøring →
Gjør øvelsen sammen med meg
Hvis du vil se representasjonene fra den kvelden, start liven nedenfor. Kanskje kjenner du deg igjen i en av formene.
For roten i barndommen finner du det dypeste arbeidet i videokurset Heling av det indre barnet, med meditasjoner og øvelser.
Ofte stilte spørsmål om redderkomplekset
Hva er redderkomplekset?
Et program, som regel ubevisst, der du setter deg selv sist for å redde andre. Det starter i barndommen, i ønsket om å redde mamma og pappa, og gjentar seg i forhold.
Hvordan vet jeg om jeg har redderkomplekset?
Du gjør alt i forhold og saboterer deg selv, du forlater deg selv for ikke å bli forlatt, du tar på deg alles byrder, du sliter deg ut for å bli rost (people pleasing), eller du gir til du er tom.
Er det galt å hjelpe og gjøre godt?
Nei. Problemet oppstår når du gir fra et tomt glass eller gjør godt for å bli rost. Gjør godt ut fra overfloden din og respekter rekkefølgen: Gud, deg, de andre.
Er det motsatte av redderen egoisme?
Det er ikke løsningen: De gode menneskene trekker seg unna, og det kommer tilbake til deg. Veien ut er balansen – du setter deg selv først uten å tråkke på andre.
Kan jeg komme ut av redderprogrammet på egen hånd?
Du kan begynne selv: Observer deg selv, spør deg selv hvilket behov som ligger bak, og ta kjærligheten din direkte. Programmet har mange lag; ved tunge traumer, depresjon eller angst, gå til en psykolog, psykoterapeut eller lege.
Du kom ikke til verden for å redde alle. Du kom for å leve ditt eget liv. Vær hjemme i det. Klem, og jeg venter på deg på neste live.
Redderrollen i familien: du trenger ikke å bære alt alene
Spørsmålet om redderen dukker også opp når jeg snakker om familien. I liven om slektens karma, ved 1:14, oppfordrer jeg deltakerne til ikke å gå inn i rollen som redder for hele slekten. Jeg vil ikke at den åndelige refleksjonen skal bli enda en forpliktelse til å reparere livene til alle.
Du kan bry deg om mennesker, og du kan velge å hjelpe dem. Det blir vanskelig når du ender opp med å innrette hver eneste beslutning etter oppgaven med å få de andre til å ha det bra, hindre all skuffelse eller løse det som bare de selv kan velge.
Hva jeg ser i samtalen om foreldrene
I en annen live, om forholdet til mamma og foreldrene, fra 2:07, snakker jeg om forsøket på å redde foreldrene og om å gjenta bestemte mønstre. Dette er tolkningen jeg bruker i den sammenhengen. Det betyr ikke at enhver vanskelighet i livet til et voksent menneske har én eneste forklaring.
Du kan likevel stille deg selv et spørsmål om nåtiden: Når jeg velger noe for meg selv, stopper jeg da fordi jeg ikke vil skuffe noen? Se på én situasjon, ikke på hele familiens historie. Kanskje er det en plan som stadig blir endret, en utgift du har tatt av dårlig samvittighet, eller en samtale der du ikke lenger sier hva du foretrekker.
En øvelse: hva jeg tilbyr, og hva jeg ikke kan bestemme
Skriv på et ark hvilken hjelp du realistisk kan tilby. Ved siden av noterer du hva som forblir den andres valg. Du kan tilby tid til en samtale; du kan ikke garantere at personen vil være enig med deg. Du kan dele en informasjon; du kan ikke ta hver beslutning i den andres sted.
Velg deretter en grense som beskriver hva du selv vil gjøre. «Jeg kan snakke til klokka sju» er tydeligere enn et løfte uten ende. «Jeg kan hjelpe med dette steget» lar deg se hvor bidraget ditt begynner, og hvor det slutter. Du trenger ikke bevise at den andre tar feil for å kjenne din egen tilgjengelighet.
Hva som skjer med skyldfølelsen
At du føler skyld, forteller deg ikke i seg selv hvilket valg du skal ta. Du kan anerkjenne følelsen og samtidig sjekke hva du har lovet, hvilke ressurser du har, og hvilket ansvar som faktisk er ditt. En samtale med en person du stoler på, kan hjelpe når du ikke lenger ser disse forskjellene.
Avslutt øvelsen med et valg for deg selv: en preferanse du sier høyt, tid du setter av til en aktivitet, eller en forpliktelse du bare tar på deg innenfor klare grenser. Du trenger ikke å kompensere for dette valget med enda en tjeneste med en gang.
Betyr det å komme ut av redderrollen at du slutter å hjelpe?
Nei. Du kan beholde omsorgen og gi slipp på løftet om at du skal løse alt. Les videre om forholdet til mamma, personlige grenser og selvsabotasje.
