Selvsabotasje: hvorfor du saboterer deg selv nettopp når det går bra

«Cristina, hvorfor saboterer jeg meg selv nettopp når det går bra?» Det er spørsmålet jeg oftest får om dette temaet. Svaret mitt er alltid det samme: Det er ikke du som vil ha det vondt. En del av deg, en svært gammel del, prøver å beskytte deg etter regler lært i barndommen. De reglene holdt deg i live den gangen. I dag bremser de deg.

I direktesendingene gjentar jeg ofte en setning jeg vil at du skal huske: det som hjelper deg på ett nivå, hindrer deg på det høyere nivået. Programmet som reddet deg i barndommen, blir bremsen din som voksen. Derfor saboterer du deg selv når ting begynner å gå bra: Det gode er ukjent territorium for den delen av deg, og den trekker deg tilbake til det den kjenner.

Nedenfor forklarer jeg hvordan selvsabotasje ser ut i hverdagen, hvilken del som saboterer, hvilke programmer som ligger bak og hvordan du løser dem opp.

Hvordan selvsabotasje ser ut i hverdagen

Selvsabotasje kommer sjelden med sitt eget navn. Den kommer som mønstre som gjentar seg, og som du kaller uflaks:

• Du starter og stopper. Du har driv, starter et prosjekt eller en plan — og akkurat når det skulle gått videre, dukker et hinder opp. Noen skrev: «Overalt hvor jeg går, er alle dører lukket». Jeg svarte sannheten: Arbeidet ligger hos deg. Virkeligheten viser deg det du har i deg. Når du ser deg selv, begynner verden også å se deg.
• Du begraver deg i arbeid, men pengene kommer likevel ikke. «Jeg må tjene penger» — denne løpingen kommer ofte fra et behov for bekreftelse. Bak ligger det gamle programmet som tror at bare hardt arbeid er arbeid, som å trekke en kjerre. Slik er det ikke: Du må trekke smart, ikke hardt.
• Relasjonene følger samme mønster. Du blir i forhold som tapper deg og venter på smuler av oppmerksomhet fra noen som gir deg dråper akkurat nok til at du blir. Jeg kaller det å bli matet med smuler: nok til at du ikke går, aldri nok til at du blir fylt opp.
• Du gjør det uten å vite at du gjør det. Programmene er underbevisste — det er de som er mest virkelige. Først når livet gir deg samme lærdom for tredje gang, begynner du å se innover.

Hvis du kjenner deg igjen i en av situasjonene, er du ikke ødelagt. Du har bare deler som arbeider etter gamle programmer. Og programmene kan løses opp.

Hvilken del av deg saboterer og hvorfor

Dette er noe få ønsker å høre: Delen som saboterer deg, er ikke fienden din. Den er en barnedel som har lidd og lært leksen om overlevelse altfor godt.

I direktesendingene forklarer jeg det slik: du internaliserer den som mishandlet deg i barndommen og begynner deretter å mishandle deg selv. Stemmen som kritiserer deg når det går bra, er ikke voksenstemmen din — den er en gammel, overtatt stemme. Det samme gjelder offerdelen: Vi gjentar de første sju årene av barndommen, og hvis det var lidelse der, gjenskaper vi den delen i voksenlivet for at den endelig skal bli sett. Selv et sterkt menneske kan oppdage en offerdel gjennom arbeidet. Forskjellen er om du blir i den eller går ut av den.

Så lenge du blir i offerenergien — «han gjorde dette mot meg, hun gjorde det mot meg» — er du i barnets rolle. Vi kan ikke leve voksenlivet fra barnets rolle. Delen som saboterer, er nettopp barnedelen som holder deg i sitt kjente territorium.

Derfor går du ikke til krig mot den: Når vi berører traumer, risikerer vi å retraumatisere oss, så vi arbeider varsomt, svært varsomt. I sendingene takker jeg programmene: «Takk for at dere hjalp meg å overleve». Det gjorde de virkelig — nå kan du la dem gå med takknemlighet, ikke hat.

Programmene bak selvsabotasje

Hva ligger bak bremsen? Programmer. Her er de vanligste:

• «Jeg er ingenting verdt». Selvsabotasjens storebror. Av det oppstår behovet for stadig å gjøre mer, mer, mer — i kroppen kjenner jeg det som sementklumper på skulderbladene. Den som bærer det, verdsetter ikke arbeidet sitt og gavene sine, uansett hvor mye den gjør. Hvis du gjenkjenner det hos deg, les også om manglende selvtillit og hvordan du løser den opp.
• «Jeg gjør alle til lags, selv til skade for meg selv». I en sending sa jeg først den enkle versjonen og kjente ingenting, fordi jeg hadde arbeidet med temaet. Da jeg uttalte den med «selv til skade for meg selv», plutselig — et stikk i ryggen. Det er mange nivåer av finhet. Du gjør alt for å bli likt fordi du ikke har akseptert delene i deg.
• Perfeksjonisme. Den skaper hull i energikroppen, og i hullet kan hva som helst feste seg: Har du et hull innen et tema, kan også selvtilliten tas fra deg der. Derfor sier jeg også «Jeg sender tilbake all trolldom rettet mot selvtilliten min» — men trolldommen fester seg ikke til noe uten selve hullet.
• «Jeg foretrekker å ikke se». Strutseprogrammet: Du ser ikke på problemet. Men ser du ikke på det, løser du det ikke — mens det ser på deg.
• «Jeg er et offer». Det tiltrekker gjentatt mishandling til du løser det opp. Hvis relasjonstemaet ditt er tungt, les også tegnene på narsissisme og frigjøringene fra den.
• Behovet for andres tillatelse. I barndommen ble du formet til å vente på bekreftelse utenfra. Løs dette behovet, så faller halvparten av selvsabotasjen på plass av seg selv.
• Programmer arvet fra slekten. «Jobb hardt, bror» er et slektsprogram, ikke en universell sannhet. Det løses opp på samme måte: «Jeg løser opp selvsabotasjeprogrammene arvet fra slekten min».

Under dem ligger nesten alltid frykt — manglende tillit til Gud. Fryktprogrammet bekjempes ikke, det skrives om med kjærlighet. Du er nemlig ikke programmene dine: Virkeligheten viser dem, og du manifesterer virkeligheten — om hvordan det fungerer, skrev jeg i artikkelen om loven om tiltrekning.

Jeg vil ha de sju bindene med frigjøringer fra selvsabotasje →

Hvordan vi arbeider: å løse opp selvsabotasje

Det er ikke tilfeldig at jeg kaller det å løse en binding. Selvsabotasje er en binding du selv har laget hos deg selv, som regel uten å vite det — og vi arbeider med den som en frigjøring: med setninger uttalt med intensjon, med en forestilling i kroppen og kjærlighet lagt tilbake på stedet.

1. Frigjøringssetningene

Det er ikke nok å lytte som til en såpeopera — psykisk energi må være til stede. Du gjentar dem en halvtime om dagen:

• «Jeg løser opp alle selvsabotasjeprogrammer jeg har i meg, i alle tider og rom, liv og dimensjoner og utenfor dem».
• «Jeg løser opp alle selvsabotasjeprogrammer arvet fra slekten min».
• «Jeg løser i kjærlighet opp alle selvsabotasjeprogrammer andre har laget hos meg, eller jeg har laget selv».
• «Jeg løser opp programmet ‘jeg gjør alle til lags, selv til skade for meg selv’».
• «Jeg løser opp programmet ‘jeg er et offer’».
• «Jeg er bra som jeg er, og aksepterer meg selv som jeg er».
• «Jeg har min egen verdi og lar ingen trenge brutalt inn i meg».

Etter hver setning lar du kroppen snakke. Gjesping, raping, tårer og sukk er utskillelse av gammel energi — gode tegn.

2. Forestill deg delen som saboterer

Lukk øynene og spør: Hvor kjenner jeg dette programmet i kroppen? Hos mennesker finner jeg det på skulderbladene, på skuldrene — tungt som sekker — på ryggraden, i magen. Jeg har arbeidet mye med et barndomsminne der jeg bar altfor tunge byrder og hørte at jeg var lat: Jeg kjente dem på skuldrene i årevis. Når du finner energien, ta den ut: Skjær energikroppen i to som en gammel drakt, og gå ut av den; rens alt det svarte fra ryggraden med lyssverdet.

3. Slutt fred med den, ikke gå til krig

Her gjør alle feil: De reiser seg med makt mot seg selv. Nei. Du er den voksne nå. Snakk til den delen som til et barn som har lidd: «Jeg beklager. Takk. Jeg elsker deg». Ho'oponopono fungerer også: «Jeg beklager. Tilgi meg. Jeg elsker deg». Er traumet fra barndommen: «Det var min sjels valg. Jeg aksepterer det. Jeg overlevde. Jeg er den voksne, og fra nå av tar jeg vare på deg».

4. Fyll tomrommet med kjærlighet

Når du skjærer og løser opp, blir et energetisk tomrom igjen — ikke la det være tomt. Fyll stedet med kjærlighet, som et sår du bandasjerer pent, som ved en operasjon, og la kroppen roe seg.

5. Gi det tretti dager

Sinnet trenger i gjennomsnitt tretti dager for å lage en ny vei, en ny vane. Ikke forvent at et program som har vært der i førti år, forsvinner på én dag. Du arbeider daglig, varsomt, og en dag oppdager du at du ikke lenger svikter deg selv. Husk: Når du svikter deg selv, får du bare svik.

6. Finn behovet bak mønsteret

Hvert skadelig mønster dekker et virkelig behov — for kommunikasjon, for å bli sett, for bekreftelse. Se hva ditt er, og spør: Kan jeg tilfredsstille det annerledes, i en høyere dimensjon? Vi kan gjøre det annerledes.

Praktiske øvelser fra i dag

1. Om morgenen, aksept: lukk øynene og send setningen «Jeg er bra som jeg er, og aksepterer meg selv som jeg er» til hver celle. Når du aksepterer deg selv, trenger du mindre bekreftelse utenfra — og prioriterer deg selv.
2. Om kvelden, det indre barnet: se delen som har lidd, og ta den i armene: «Jeg ser deg og elsker deg. Du overlevde. Jeg er den voksne, og fra nå av tar jeg vare på deg».
3. Brevet til foreldrene: «Kjære mor / kjære far, du ga meg livet, og jeg takker deg. Jeg trengte mer bekreftelse og et mildere blikk. Jeg manglet det, og det påvirker meg». Sannheten gjør vondt, men uttalt sannhet renser feltet. Ikke press deg hvis du ikke er klar: Det er stadier — sannhet, aksept, tilgivelse — og så gavene.
4. Holdningen: gå oppreist på gaten, med flytende energi. Selv i holdningen ser man hvem som er i sin egen energi.
5. Lukk energikroppen: se for deg auraen, reparer hullene med lys og kjærlighet og avslutt: «Jeg aktiverer selvrespekten min. Jeg kaller tilbake godheten mistet i giftige forhold og uskylden min. Ja til Gud. Ja til livet. Ja til kjærligheten».

Når du trenger mer

Disse setningene flytter fjell når de gjentas alvorlig. Men noen ganger er lagene mange, og det er vanskelig å se boksen du sitter i på egen hånd. Da arbeider du med noen: Du finner meg i en individuell samtale, og i frigjøringssamlingen ligger alt jeg har laget om temaet.

Jeg ønsker en individuell samtale med Cristina →

Se direktesendingen med frigjøringer fra selvsabotasje

Start sendingen nedenfor, lukk øynene når jeg sier det, og gjenta setningene i din egen rytme.

For enda en runde frigjøringer om dette temaet, se også direktesendingen Frigjøringer fra selvsabotasje, der jeg også arbeider med programmer arvet fra slekten.

Vanlige spørsmål om selvsabotasje

Hvorfor saboterer jeg meg selv?

Fordi en del av deg, formet i barndommen, prøver å beskytte deg etter gamle regler. Selvsabotasjeprogrammene hjalp deg å overleve i en alder da du ikke hadde andre redskaper. Det som hjelper på ett nivå, hindrer på det høyere: Når livet går oppover, trekker den delen tilbake til det den kjenner.

Hvordan vet jeg om jeg har selvsabotasjeprogrammer?

Se på mønstrene, ikke enkeltdager: Du starter og stopper, arbeidet gir ikke fremgang, forholdene følger samme mønster og dører virker lukket overalt. Programmet merkes også i kroppen: tyngde på skulderbladene, skuldre som sekker, press på ryggraden.

Arves selvsabotasje fra slekten?

Ja, det finnes arvede programmer, som «bare hardt arbeid er arbeid». De løses opp med de samme setningene, med tillegget «arvet fra slekten min», i alle tider og dimensjoner.

Hvordan vet jeg om det er selvsabotasje eller trolldom?

Som regel blandes de. Trolldom fester seg i hullene i energikroppen, og hullene skapes av programmer: perfeksjonisme, manglende verdsetting og frykt. Derfor arbeider jeg, i tillegg til «Jeg sender tilbake trolldommen rettet mot selvtilliten min», med programmet bak — ellers blir hullet igjen, og det fester seg på nytt.

Hvor lang tid tar frigjøring fra selvsabotasje?

Det finnes mange nivåer av finhet. Et første lag kan slippe allerede etter den første sendingen du arbeider seriøst med. For en ny vane trenger sinnet omtrent tretti dager; dype programmer arbeider vi med lag for lag.

Må jeg kjempe mot delen av meg som saboterer?

Nei. Krigen mot deg selv er enda et program med internalisert mishandling. Delen som saboterer, leges gjennom anerkjennelse, takk og kjærlighet. Fred med deg selv er frigjøringen.

Kjære deg, har du lest helt hit, har ikke delen som ville stoppe deg, lykkes. Fortsett varsomt med deg selv, dag etter dag: Du ser deg selv, aksepterer deg selv, prioriterer deg selv. Det er ikke egoisme, men energetisk hygiene. Jeg sender et kyss og venter på deg i neste direktesending.

Jeg velger min neste frigjøring →